Det fjortende århundre – det syttende århundre
By J.K. Rowling
Selv om europeiske utforskere kalte det “Den nye verden” da de først kom til kontinentet, hadde trollmenn visst om Amerika lenge før gompene (Merk: Selv om alle nasjoner har sine egne begrep for “gomp”, bruker det amerikanske samfunnet slangbegrepet maggløs, altså magiløs). Diverse magiske reisemetoder – blant annet sopelimer og immivering – for ikke å nevne syner og forutanelser, ville si at selv fjerne magiske fellesskap hadde kontakt fra middelalderen og videre.
De amerikanske urinnvånernes magiske fellesskap og de i Europa og Afrika hadde visst om hverandre lenge før innflyttingen av europeiske maggløse på 1600-tallet. De visste allerede om de mange likhetene mellom gruppene sine. Visse familier var helt klart “magiske”, og magi kunne også uventet dukke opp i familier som før ikke hadde inneholdt hekser eller trollmenn. Forholdet mellom trollmenn og ikke-trollmenn virket stabilt i befolkningen, i likhet med oppfatningene til maggløse, uansett hvor de kom fra. Blant de amerikanske urinnvånerne var enkelte hekser og trollmenn godtatte og til og med hyllet innenfor stammene sine, og fikk anseelse for helbredelseskunst som medisinmenn eller som fortreffelige jegere. Andre ble derimot stigmatiserte for troen sin, ofte med den forklaring at de var besatte av onde ånder.
Legenden om urinnvånernes “hamskiftere” – en ond heks eller trollmann som kan forvandle seg til et dyr når de vil – er basert på fakta. En legende vokste frem om urinnvånernes animaguser, om at de hadde ofret nære familiemedlemmer for å få forvandlingsevnene sine. Faktisk anla de fleste animaguser dyreform for å flykte fra forfølgelse eller jakte for stammen. Slike nedsettende rykter kom ofte fra maggløse medisinmenn, som av og til lot som om de selv hadde magiske evner og fryktet å bli avslørt.
De amerikanske urinnvånernes magiske felleskap var spesielt dyktige innenfor dyre- og plantemagi, og spesielt eliksirene deres var langt mer sofistikerte enn de som ble laget i Europa. Den tydeligste forskjellen mellom de amerikanske urinnvånernes magi og magien til trollmennene i Europa var at tryllestaver ikke ble brukt.
Tryllestaven har sitt opphav i Europa. Tryllestaver leder magi for å gjøre effekten mer presis og kraftfull, men det blir ansett som et tegn på de beste heksene og trollmennene å også kunne utføre magi uten tryllestav på veldig høyt nivå. Som bevist av de amerikanske urinnvånernes animaguser og eliksirmakere, kan magi uten tryllestav være svært kompleks, men trylleformler og transfigurasjon er svært vanskelig uten en.
Det syttende århundre og videre
By J.K. Rowling
Da maggløse europeere begynte å utvandre til Den nye verden, kom også hekser og trollmenn med europeisk opphav for å slå seg ned i Amerika. Som sine maggløse motstykker hadde de flere grunner til å forlate opprinnelseslandet sitt. Noen ville oppleve eventyr, men de fleste var på flukt: av og til fra de maggløses forfølgelse, av og til fra andre hekser eller trollmenn, men også fra de magiske myndighetene. De sistnevnte ville gå i ett med den økende strømmen av maggløse eller skjule seg blant urinnvånernes magiske befolkning, som vanligvis tok gjestfritt imot og vernet om de europeiske kameratene sine.
Fra begynnelsen av var det likevel tydelig at Den nye verden ville bli vanskeligere for hekser og trollmenn enn Den gamle verden. Det fantes tre hovedårsaker til dette.
For det første hadde de, som sine maggløse motstykker, kommet til et land med få fasiliteter, bortsett fra det de laget selv. Hjemme måtte de bare gå til den lokale apotekeren for å finne det de trengte til eliksirer, men her måtte de lete blant ukjente magiske planter. Det fantes ingen etablerte tryllestavmakere, og Ilvermorny høyere skole for hekseri og trolldom, som én dag skulle bli en av de fremste magiske institusjonene i verden, var på den tiden ikke mer enn et falleferdig skur med to lærere og to elever.
For det andre gjorde oppførselen til de maggløse der at den ikke-magiske befolkningen i fedrelandet til de fleste av trollmennene virket elskelige. Ikke bare førte innvandrerne krig mot urinnvånerne, som skadet samholdet i det magiske fellesskapet, men den religiøse troen deres gjorde dem svært intolerante overfor ethvert tegn til magi. Puritanerne anklaget gjerne hverandre for okkult aktivitet med knappe beviser, og heksene og trollmennene i Den nye verden gjorde rett i å være på vakt mot dem.
Det siste og sannsynligvis farligste problemet de nyankomne trollmennene møtte i Nord-Amerika, var Søkerne. Siden det magiske samfunnet i Amerika var lite, spredt og hemmelighetsfullt, hadde det ikke ennå egne ordninger for opprettholdelse av lov og orden. Dette førte til et tomrom som ble fylt av en hensynsløs gruppe magiske leiesoldater av ulike utenlandske opprinnelser, som dannet en svært fryktet og brutal stridsgruppe som ikke bare forpliktet seg til å jakte på forbrytere, men alle som kanskje var verdt litt gull. Etter hvert ble Søkerne enda mer korrupte. Langt unna domsmakten til de magiske myndighetene der de kom fra, ga mange fritt utløp for en trang til autoritet og ondskap som ikke kunne rettferdiggjøres av oppdraget deres. Slike Søkere nøt blodsutgytelse og tortur, og kunne til og med gjøre penger på sine medtrollmenn. Antallet Søkere hadde sterk økning i Amerika sent på 1600-tallet, og beviset tyder på at de ikke hadde noe imot å late som om uskyldige maggløse var trollmenn for å få dusør fra godtroende ikke-magiske samfunnsmedlemmer.
De berømte hekseprosessene i Salem i 1692-93 var en tragedie for det magiske samfunnet. Magihistorikere er enige om at det blant de såkalte puritanske dommerne var minst to Søkere, som avgjorde feider som hadde utviklet seg i Amerika. Mange av de døde var faktisk hekser, men ikke skyldige i forbrytelsene de hadde blitt arresterte for. Andre var bare maggløse som var uheldige nok til å bli involvert i hysteriet og blodlysten.
Salem var viktig for det magiske felleskapet av andre grunner enn de tragiske dødsfallene. Det første det oppnådde, var at mange hekser og trollmenn flyktet fra Amerika, og mange andre valgte å ikke flytte dit. Dette førte til interessante forskjeller mellom Nord-Amerikas magiske befolkning og befolkningene i Europa, Asia og Afrika. Frem til de første tiårene av 1900-tallet var det færre hekser og trollmenn blant den amerikanske befolkningen enn ellers i verden. Fullblodsfamilier, som gjennom magiske aviser visste mye om både puritanernes og Søkernes handlinger, dro sjeldent til Amerika. Derfor var det en større andel av maggløsfødte hekser og trollmenn i Den nye verden enn andre steder. Selv om disse heksene og trollmennene ofte giftet seg og fant egne helmagiske familier, ble ikke den hardnakkede fullblodsideologien fra Europas magiske historie like fremtredende i Amerika.
Den viktigste følgen av Salem var kanskje grunnleggingen av Den magiske kongressen i USA i 1693, som gikk forut for den maggløse versjonen med omtrent et århundre. Blant alle amerikanske hekser og trollmenn er den kjent som kortformen MACUSA (vanligvis uttalt Ma-ku-sa), og det var første gang det magiske fellesskapet i Nord-Amerika samlet seg for å lage egne lover, og skapte dermed en magisk verden innenfor en maggløs verden, i likhet med dem i de fleste andre land. MACUSAs første oppgave var å sette Søkerne som hadde sviktet sine egne, på anklagebenken. De som ble dømt for drap, trollmannhandel, tortur og alle andre typer ondskap, ble henrettet som straff.
Mange av de mest beryktede Søkerne lurte seg unna straff. På grunn av internasjonale arrestordre for dem forsvant de inn i den maggløse befolkningen for alltid. Noen av dem giftet seg med maggløse og dannet familier der det virker som om magiske barn ble rensket ut til fordel for ikke-magiske etterkommere, for å bevare dekket til Søkerne. De hevnlystne Søkerne, som var forviste fra folket sitt, førte videre en sterk tro på at magi fantes, og overbevisningen om at hekser og trollmenn man oppdaget, måtte utryddes.
Den amerikanske magihistorikeren Teofilos Abbot har oppdaget flere slike familier, alle med sterk tro på og hat mot magi. Muligens er det delvis på grunn av de anti-magiske oppfatningene og handlingene til etterkommerne av Søker-familier at nordamerikanske maggløse ofte virker vanskeligere å narre og bløffe enn andre befolkninger når det gjelder magi. Dette har hatt omfattende innvirkning på måten den magiske befolkningen i Amerika blir styrt på.
Rappaports lov
By J.K. Rowling
I 1790 innførte den femtende presidenten av MACUSA, Emilie Rappaport, en lov om total segregasjon av den magiske og maggløse befolkningen. Dette hendte etter en av de største bruddene på Den internasjonale hemmeligholdsloven, som førte til skammelig kritikk rettet mot MACUSA av Det internasjonale trollmannsforbundet. Tilfellet var spesielt alvorlig fordi bruddet hadde kommet fra innenfor selve MACUSA.
Kort fortalt involverte katastrofen datteren til president Rappaports betrodde skatt- og dragottmester (dragotten er den magiske myntenheten i Amerika, og dragottmesteren, slik tittelen antyder, er omtrent det samme som finansministeren). Aristoteles Tolvtre var en dyktig mann, men datteren hans, Dorcus, var like dum som hun var pen. Hun hadde vært en dårlig elev på Ilvermorny, og da faren hennes steg til embetsstillingen, bodde hun hjemme og praktiserte omtrent aldri magi, men konsentrerte seg mest om klærne sine, hårstilen sin og fester.
En dag, på en lokal piknik, ble Dorcus Tolvtre svært forelsket i en kjekk maggløs ved navn Bartolomeus Barben. Det Dorcus ikke visste, var at Bartolomeus var etterkommeren til en Søker. Ingen i familien hans var magisk, men troen hans på magi var dyp og urokkelig, i tillegg til overbevisningen om at alle hekser og trollmenn var onde.
Helt uvitende om faren tolket Dorcus Bartolomeus’ høflighetsinteresse i de “små triksene” hennes som sannhet. Til svar på naturlige spørsmål fra kavaleren sin avslørte hun de hemmelige adressene til både MACUSA og Ilvermorny, og også informasjon om Det internasjonale trollmannsforbundet og alle måtene disse organisasjonene prøvde å verne om og skjule det magiske fellesskapet.
Etter at han hadde fått så mye informasjon som mulig fra Dorcus, stjal Bartolomeus tryllestaven hun gjerne hadde vist ham, viste den til så mange journalister han fant og samlet bevæpnede venner for å forfølge og helst drepe alle hekser og trollmenn i nærheten. Videre laget Bartolomeus flygeblad med adressene til steder der hekser og trollmenn samlet seg, og sendte brev til ledende maggløse, av hvilke enkelte mente det var nødvendig å etterforske om det virkelig var “onde okkulte fester” på stedene han beskrev.
Opprømt over oppdraget om å avsløre heksekunst i Amerika, gikk Bartolomeus Barben for langt ved å skyte mot det han trodde var en gruppe MACUSA-trollmenn, men som viste seg å være maggløse som var uheldige nok til å forlate et av de mistenkte byggene mens han fulgte med på det. Heldigvis ble ingen drept, men Bartolomeus ble arrestert og fengslet for forbrytelsen, uten behov for innblanding fra MACUSA. Dette var en stor lettelse for MACUSA, som slet med å takle de enorme konsekvensene etter Dorcus’ løsmunnethet.
Bartolomeus hadde spredt flygebladene sine over store områder, og noen aviser trodde nok på ham til å trykke bilder av Dorcus’ tryllestav og si at den ‘spente som en hest’ hvis man ristet på den. Oppmerksomheten rettet mot MACUSA-bygget var så stor at de måtte flytte til et nytt sted. Som president Rappaport måtte fortelle Det internasjonale trollmannsforbundet i et offentlig avhør, kunne hun ikke være sikker på at alle som hadde fått vite Dorcus’ informasjon, hadde blitt forglemmet. Lekkasjen var så alvorlig at det var spor etter den i mange år.
Selv om mange i det magiske samfunnet drev kampanje for å få henne fengslet på livstid eller henrettet, tilbrakte Dorcus bare ett år i fengsel. Helt vanæret og svært skyggeskremt slapp hun ut til et svært annerledes magisk samfunn, og endte sine dager i ensomhet, med et speil og en papegøye som sine nærmeste venner.
Dorcus’ løsmunnethet førte til innføringen av Rappaports lov. Rappaports lov krevde streng segregasjon av maggløse og magiske felleskap. Trollmenn kunne ikke lenger danne vennskap eller gifte seg med maggløse. Straffen for å omgås maggløse var streng. Kommunikasjon med maggløse var begrenset til det som var nødvendig for å utføre daglige gjøremål.
Rappaports lov ga den enorme kulturelle forskjellen mellom de magiske samfunnene i Amerika og Europe fastere fotfeste. I Den gamle verden hadde det alltid fantes en viss mengde samarbeid og kommunikasjon mellom maggløse myndigheter og de magiske motstykkene deres. I Amerika handlet MACUSA helt uavhengig av de maggløse myndighetene. I Europa hadde hekser og trollmenn ekteskap og vennskap med maggløse, men i Amerika ble maggløse i stigende grad ansett som fienden. Kort fortalt drev Rappaports lov det magiske samfunnet i Amerika, som allerede måtte takle en usedvanlig mistenksom maggløs befolkning, enda dypere under jorden.
1920-tallets magiske Amerika
By J.K. Rowling
Trollmennene i Amerika spilte en rolle i verdenskrigen i 1914-1918, selv om det store flertallet av deres maggløse våpenbrødre var uvitende om hva de bidro med. Siden det fantes magiske avdelinger på begge sider, var ikke innsatsen deres avgjørende, men de klarte å unngå mange dødsfall, og nøt også flere seirer over de magiske fiendene sine.
Denne samlede innsatsen førte ikke til formildning av MACUSAs meninger om forbrødring mellom maggløse og trollmenn, og Rappaports lov forble intakt. Da 1920-tallet kom, hadde det magiske fellesskapet i USA blitt vant til et høyere nivå av hemmelighold enn europeerne, og til å bare gifte seg med andre magiske personer.
Minnet om Dorcus Tolvtres katastrofale brudd på hemmeligholdsloven hadde entret magisk språkbruk, så å være ‘en Dorcus’ var slang for en idiot eller udugelig person. MACUSA påla fortsatt de som ignorerte hemmeligholdsloven strenge straffer. MACUSA var også mer intolerante mot magiske fenomener som gjenferd, bankeånder og fabeldyr enn de europeiske motstykkene sine, på grunn av risikoen for at slike dyr og ånder kunne gjøre maggløse bevisst at magi fantes.
Etter Storfotopprøret i 1892 (for mer informasjon, les Ortiz O’Flahertys kritikerroste bok Bigfoots siste motstand) ble MACUSAs hovedkvarter flyttet for femte gang i historien, denne gangen fra Washington til New York, hvor det forble gjennom 1920-tallet. Presidenten av MACUSA var hele det tiåret madam Serafina Picqueri, en svært dyktig heks fra Savannah.
På 1920-tallet hadde Ilvermorny høyere skole for hekseri og trolldom blomstret i over to århundrer, og var allment betraktet som et av verdens beste institusjoner for magisk utdannelse. På grunn av allmenn skolegang er alle hekser og trollmenn kyndige med tryllestav.
Lovgivningen som ble innført i slutten av 1800-tallet, førte til at alle medlemmer av Amerikas magiske fellesskap måtte ha “tryllestavtillatelse”, et tiltak som skulle holde styr på all magisk aktivitet og oppdage forbrytere via tryllestavene deres. I motsetning til Storbritannia, der Olivanders ble betraktet som uslåelig, hadde kontinentet Nord-Amerika fire store tryllestavmakere.
Shikoba Varg, avstammet fra choctaw-stammen, var først og fremst berømt for tryllestaver med intrikate graveringer, med en kjerne av tordenfugl-halefjær (tordenfuglen er en magisk amerikansk fugl nær beslektet føniksen). Varg-tryllestaver ble generelt sett oppfattet som svært kraftfulle, men vanskelige å kontrollere. De var spesielt skattet av transfigurasjonsutøvere.
Johannes Jonker, en gompefødt trollmann med en maggløs far som var vellykket skapmaker, gjorde seg selv til en vellykket tryllestavmaker. Tryllestavene hans var svært ettertraktede og umiskjennelige, siden de vanligvis var innlagt med perlemor. Etter at han hadde eksperimentert med flere kjerner, ble Jonkers foretrukne magiske materiale wampuskattens hår.
Tiago Kvintana skapte bølger i den magiske verdenen da hans elegante og ofte lange tryllestaver begynte å komme på markedet, som alle omsluttet en eneste, gjennomskinnelig ryggrad fra hvitelvmonstrene fra Arkansas, og som skapte kraftfull og elegant trolldom. Frykten for rovfiske av monstrene ble lagt til ro da det ble bevist at bare Kvintana kunne hemmeligheten bak å lokke dem, en hemmelighet han voktet omhyggelig over til han døde, da produksjonen av tryllestaver med ryggraden fra hvitelvmonster tok slutt.
Violetta Beauvais, den berømte tryllestavmakeren fra New Orleans, nektet i mange år å avsløre hemmeligheten bak kjernen i tryllestaven sin, som alltid var laget av mayhaw-sumpetre. Etter hvert ble det bevist at de inneholdt hår fra rugaruen, det farlige monsteret med hundehode, som streifet omkring i Louisianas sumper. Det ble ofte sagt at Beauvais’ tryllestaver var like trukket til mørk magi som vampyrer til blod, men likevel gikk mange amerikanske trolldomshelter fra 1920-tallet til strid med en Beauvais-tryllestav, og selveste president Piqueri skal ha eid en.
I motsetning til det maggløse samfunnet på 1920-tallet tillot MACUSA hekser og trollmenn å drikke alkohol. Mange kritikere av denne regelen påpekte at det gjorde hekser og trollmenn ganske påfallende i byer fulle av edru maggløse. Men i en av sine sjeldne lettsindige stunder skal president Piqueri ha sagt at det allerede var vanskelig nok å være trollmann i Amerika. “Skrattevannet”, som hun som kjent sa til stabssjefen sin, “er ikke åpent for forhandling.”
This is a reprint of a document from the now defunct pottermore.com site. JK Rowling reserves all rights in this document.